Reisen til Roma

¹Tiden kom da vi skulle^[a] reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon. ² Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia^[b].

³ Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres. ⁴ Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros. ⁵ Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia. ⁶ Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.

⁷ I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta. ⁸ Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea. ⁹ Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten.^[c] Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet ¹⁰ og sa: ”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!” ¹¹ Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus. ¹² Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.

Storm utenfor Kreta

¹³ Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.

^14-15 Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.

¹⁶ Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep. ¹⁷ Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten^[d]. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.

¹⁸ Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord. ¹⁹ Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst. ²⁰ I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.

²¹ Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa: ”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet. ²² Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt. ²³ I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener. ²⁴ Han sa: ’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’ ²⁵ Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt. ²⁶ Vi kommer til å drive i land på en øy.”

Skipsbruddet

²⁷ Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land. ²⁸ De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter. ²⁹ De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.

³⁰ Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen. ³¹ Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa: ”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.” ³² Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.

³³ Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise. ”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han. ³⁴ ”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”

³⁵ Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste. ³⁶ Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også. ³⁷ Det var 276 personer om bord. ³⁸ Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.

³⁹ Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der. ⁴⁰ De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden. ⁴¹ Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.

⁴² Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme. ⁴³ Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land. ⁴⁴ Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.