¹I menigheten i Antiokia var det profeter som bar fram budskap fra Gud, og andre som underviste. Det var: Barnabas, Simeon, som også ble kalt ”den svarte”^[a], Lukius fra Kyréne, Manaen, som var pleiebror til fyrst Herodes, og Saulus. ² En gang da disse mennene tilba Herren og fastet, sa Guds Hellige Ånd: ”Velg ut Barnabas og Saulus til en spesiell oppgave som jeg har valgt dem ut for.” ³ Da de hadde fastet og bedt ytterligere en gang, la de hendene på de to og sendte dem ut på oppdraget.

Saulus blir Paulus. Paulus på Kypros

⁴ Etter at Barnabas og Saulus var blitt sendt ut av Guds Hellige Ånd, reiste de ned til Seleukia og seilte over til Kypros. ⁵ Den første byen de kom til, het Salamis. Der fant de fram til de jødiske synagogene^[b] og talte til folket om Jesus. Johannes Markus fulgte med som medarbeider.

⁶ De reiste fra by til by på hele øya og talte. Til slutt kom de til Pafos. Der møtte de en jødisk trollmann som het Barjesus. Han påsto at han kunne bringe budskap fra Gud. ⁷ Han brukte ofte å besøke den romerske landshøvdingen Sergius Paulus, som var en svært klok og forstandig mann.

Landshøvdingen ba nå Barnabas og Saulus hjem til seg, etter som han ville høre budskapet om Jesus. ⁸ Men trollmannen, som også ble kalt Elymas^[c], motarbeidet dette og forsøkte å hindre landshøvdingen fra å tro.

⁹ Da ble Saulus, som også ble kalt Paulus, fylt av Guds Hellige Ånd. Han satte øynene i trollmannen og sa: ¹⁰ ”Du djevelens sønn, full av bedrageri og falskhet, en fiende til alt som er godt, vil du aldri slutte med å forvrenge budskapet om Herren Jesus? ¹¹ Men nå har Herren bestemt at du skal bli straffet. Du skal bli totalt blind en tid.”

I samme øyeblikk senket det seg tåke og mørke over trollmannen. Hjelpeløs begynte han å gå omkring og lete etter noen som kunne holde ham i hånden og føre ham fram. ¹² Da landshøvdingen så det som skjedde, begynte han å tro. Han var helt forundret over det han hadde fått lære om Herren Jesus.

Paulus taler i Antiokia

¹³ Paulus og følget hans reiste fra Pafos og seilte til Perge i provinsen Pamfylia^[d]. Der forlot de Johannes Markus og reiste tilbake til Jerusalem. ¹⁴ Barnabas og Paulus fortsatte til Antiokia, en by i provinsen Pisidia^[e].

Da det ble hviledag^[f], gikk de til synagogen^[g] for å være med på gudstjenesten. ¹⁵ Etter den vanlige opplesningen av Moseloven og profetene^[h], snudde forstanderne for synagogen seg mot Paulus og Barnabas og sa: ”Brødre, om dere har noe å bidra med som kan være oss til hjelp, så kom fram og si det!”

¹⁶ Da reiste Paulus seg, ga tegn til alle om å være stille og sa: ”Israelitter^[i], og alle andre her som tilber Gud! Hør på meg!

¹⁷ Israels Gud valgte seg ut forfedrene våre til å være hans eget folk. Han lot dem bli et stort folk mens de bodde som fremmede i Egypt. I sin tid førte han folket ut derfra på en mektig måte og reddet dem fra slaveriet. ¹⁸ I 40 år hadde Gud tålmodighet mens de gikk i ørkenen. ¹⁹ Han utryddet sju folk i Kanaan og ga landet deres til israelittene. ²⁰ Alt dette tok omkring 450 år. Etter det lot han forskjellige dommere herske over folket, fram til den tiden da profeten Samuel styrte Israel.

²¹ Folket tigget om å få en konge, og Gud ga dem Saul, som var sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme. Han regjerte i 40 år. ²² Men Gud avsatte ham og lot David bli konge i stedet. Gud sa om ham: ’Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann som følger min vilje. Han vil gjøre alt det jeg sier til ham.’^{[j] 23} Gud lovet kong David at en av etterkommerne hans skulle bli en frelser for Israels folk. Det er dette som nå har blitt virkelighet. Jesus er den som frelser oss.

²⁴ Før Jesus trådte fram, forberedte døperen Johannes Israels folk ved å oppfordre alle til å forlate synden, vende om til Gud og la seg døpe. ²⁵ Da oppgaven til Johannes nærmet seg slutten, sa han: ’Jeg er ikke den personen som Gud har lovet for å frelse dere. Han kommer etter meg, og han er så mektig at jeg ikke en gang er verdig til å knytte opp remmene på sandalene hans.^[k]’

²⁶ Hør etter det jeg sier, dere som er etterkommere av Abraham, og alle andre som tilber Gud! Denne frelse gjelder oss alle. ²⁷ Folket i Jerusalem og lederne deres forsto ikke hvem Jesus var. De skjønte ikke at han var den som Gud talte om ved profetene, til tross for at de hadde hørt profetene sitt budskap^[l] bli lest hver uke på hviledagen. Derfor dømte de ham til døden, og gjennom det som skjedde, ble det til virkelighet som Gud hadde forutsagt. ²⁸ Ja, til tross for at de ikke kunne finne noen gyldig grunn til å henrette ham, ba de Pilatus om å drepe ham. ²⁹ Da de hadde sluttført alt som står i Skriften^[m] når det gjelder Jesu død, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav.

³⁰ Men Gud vakte ham opp fra de døde. ³¹ Jesus viste seg mange ganger i de følgende dagene for dem som hadde fulgt ham fra Galilea til Jerusalem. Det er disse som nå forteller om ham for Israels folk.

^32-33 Nå har turen kommet til dere. Vi er her for å fortelle de glade nyhetene om at Gud, nettopp i våre dager, har innfridd løftet sitt til forfedrene ved å vekke Jesus opp fra de døde. Det er om ham den andre salmen i Salmenes bok forteller, når den sier:

³⁴ For Gud hadde lovet at Jesus skulle stå opp fra de døde og aldri mer behøve å dø. Det forklarte han med ordene:

³⁵ Det løfte han tenkte på, var dette:

³⁶ Dette løfte handler ikke om David, for da David hadde tjent folket i trå med Guds vilje, døde han, ble begravd, og kroppen hans gikk til grunne. ³⁷ Nei, det handler om en annen, en som Gud vakte opp fra de døde, der kroppen ikke gikk til grunne.

³⁸ Mine venner, hør etter på det jeg har å si! Det er ved denne mannen, Jesus, som dere kan få tilgivelse for syndene deres. ³⁹ Alle som tror på ham, blir skyldfri innfor Gud, noe dere aldri kunne oppnå gjennom det å følge Moseloven^[q]. ⁴⁰ Derfor må dere passe nøye på. Ikke la dere bli rammet av det Gud advarer dere mot ved profetene^[r]:

⁴² Da gudstjenesten var over og Paulus og Barnabas dro fra synagogen, ba folket at de måtte komme tilbake neste uke på hviledagen, slik at de kunne få høre mer. ⁴³ Mange jøder, og andre som tilba Israels Gud, passet på å holde seg nær Paulus og Barnabas som talte til dem og oppfordret: ”Fortsett å leve fast forankret i Guds godhet og tilgivelse.”

Paulus sprer budskapet om Jesus til andre enn jødene

⁴⁴ På hviledagen^[t] en uke seinere, kom nesten hele byen for å høre budskapet om Herren Jesus. ⁴⁵ Da de religiøse lederne så alt folket, ble de misunnelse og begynte å håne Paulus og latterliggjøre alt han sa.

⁴⁶ Paulus og Barnabas svarte uten å nøle: ”Dere jøder skulle være de første som fikk sjansen til å høre budskapet om Herren Jesus, men etter som dere avviser tilbudet og gjør dere selv uverdige til det evige livet, så vender vi oss nå til andre folk. ⁴⁷ Det er også det Herren har gitt oss befaling om, for det står i Skriften^[u]:

⁴⁸ Da de som ikke var jøder, hørte dette, ble de svært glade og hyllet budskapet om Herren Jesus. Alle som var utsett til evig liv, begynte å tro. ⁴⁹ De glade nyhetene om Herren spredde seg i hele området.

⁵⁰ Men de religiøse lederne hisset opp de høytstående kvinnene som tilba Israels Gud. De ledende mennene i byen satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem bort fra området. ⁵¹ Begge ristet da støvet fra byens gater av føttene sine^[w] og bekymret seg ikke mer for innbyggerne, men fortsatte til byen Ikonium. ⁵² Disiplene ble fylt av glede og Guds Hellige Ånd.