¹Han sa: ”Kjære søsken og dere som er ledere for folket, hør etter på det jeg har å si til mitt forsvar.” ² Da de hørte at Paulus talte på deres eget språk, ble de enda mer stille. ³ Han fortsatte: ”Jeg er jøde, født i byen Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i Jerusalem. Jeg hadde Gamaliel som lærer og ble undervist om mye rett og riktig i Moseloven^[a] og alle våre tradisjoner. Min ekstreme fanatisme i livet var å kjempe for Gud, slik som også dere forsøker å gjøre. ⁴ Jeg forfulgte og ville drepe alle som fulgte Jesu vei^[b]. Jeg lot både menn og kvinner bli bundet og satt i fengsel. ⁵ Dette kan øverstepresten og alle medlemmene i Det jødiske rådet^[c] bevitne. Det var også de som ga meg brev adressert til synagogene^[d] i Damaskus, for at jeg skulle fengsle menneskene der og føre dem til Jerusalem, hvor de kunne bli straffet.

⁶ Da jeg var på veien til Damaskus, ved middagstiden, og nærmet meg byen, ble jeg plutselig innhyllet av et sterkt lys fra himmelen. ⁷ Jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa: ’Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg?’

⁸ Jeg spurte da: ’Hvem er du, herre?’ og han svarte: ’Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.’ ⁹ De som var med meg, så lyset, men forsto ikke stemmen som snakket til meg. ¹⁰ Jeg spurte da: ’Hva skal jeg gjøre, Herre?’ Herren svarte: ’Reis deg opp og gå til Damaskus. Der vil du få vite hvilken oppgave jeg har valgt deg ut til.’ ¹¹ Det sterke lyset hadde gjort meg blind, og derfor måtte jeg bli ledet inn til Damaskus av mine ledsagere.

¹² I Damaskus bodde det en mann som het Ananias. Han var en hengiven jøde og nøye med å følge Moseloven. Derfor var han også godt ansett blant alle jøder i Damaskus. ¹³ Denne mannen kom til meg, stilte seg ved siden meg og sa: ’Saulus, min bror, du skal få ditt syn tilbake!’ Og i samme øyeblikk kunne jeg se.

¹⁴ Så sa han til meg: ’Våre forfedres Gud har valgt deg ut til å kjenne hans vilje og til å se den Rettferdige^[e] og høre stemmen hans. ¹⁵ Nå skal du vitne for alle mennesker og fortelle det du har sett og hørt. ¹⁶ Tvil ikke, men tilbe Jesus og la deg straks døpe slik at du blir vasket ren fra syndene dine.’

¹⁷ Senere, da jeg hadde kommet tilbake til Jerusalem og en dag sto og ba i templet, fikk jeg se et syn. ¹⁸ Jeg så Herren Jesus som sa til meg: ’Skynd deg, forlat straks Jerusalem, for folket her kommer ikke til å tro på det du forteller om meg.’

¹⁹ ’Men, Herre’, innvendte jeg, ’de kjenner meg jo. De vet at jeg i hver eneste synagoge^[f] har fengslet og pisket dem som trodde på deg. ²⁰ Da Stefanus ble drept, han som fortalte om deg til alle, sto jeg ved siden av og mente at de handlet rett. Jeg voktet til og med klærne til dem som steinet ham!’

²¹ Herren Jesus sa til meg: ’Dra bort fra Jerusalem, for jeg vil sende deg langt av sted til andre folk!’ ”

Paulus avslører at han er romersk borger

²² Fram til dette punktet i Paulus sin tale hadde folket lyttet rolig, men nå begynte de å rope: ”Drep ham! Pass på at han forsvinner fra jordens overflate! Han har ingen rett til å leve!” ²³ Folkets rop ble villere og villere. De slet av seg kappene sine og kastet jord opp i luften. ²⁴ Kommandanten tok derfor Paulus inn i festningsborgen og ga befaling om at de skulle piske ham til han tilsto sine forbrytelser, slik at de fikk greie på hvorfor folkemassen var så rasende.

²⁵ Da de surret Paulus fast for å piske ham, sa han til en offiser som sto der: ”Er det tillatt å piske en romersk borger som ikke er dømt for noe?” ²⁶ Da offiseren hørte dette, gikk han til kommandanten og sa: ”Hva er det du tenker å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger!” ²⁷ Da gikk kommandanten til Paulus og spurte: ”Er det sant at du er romersk borger?”

”Ja”, svarte Paulus, ”det er jeg.”

²⁸ ”Det er jeg også”, mumlet kommandanten, ”og det kostet meg veldig mange penger!”

”Jeg ble det i fødselen”, svarte Paulus.

²⁹ Soldatene som skulle ha pisket og forhørt ham, trakk seg raskt tilbake da de hørte at Paulus var romersk borger. Kommandanten selv ble forskrekket, etter som det var han som hadde gitt befaling om at Paulus skulle bli bundet og pisket.

³⁰ Neste dag satte kommandanten Paulus fri fra fengslet og ga befaling om at øversteprestene og Det jødiske rådet^[g] skulle samle seg. Han førte Paulus ned fra festningsborgen og stilte han for Det jødiske rådet for å få greie på hva bråket handlet om.