Fortellingen om mannen som forpaktet bort vingården

¹Litt etter begynte Jesus å tale til folket ved å bruke bilder. Han sa: ”En mann plantet en vingård. Han bygget en mur rundt den og gravde en grop i bakken der han kunne presse druene. Han bygget også et vakttårn. Senere forpaktet han vingården bort til noen som dyrket vin mens han selv reiste ut av landet. ² Da det ble tid for å høste avlingen, sendte mannen en av tjenerne sine til de som dyrket vinen for å hente den delen av årets høst som var hans. ³ Men forpakterne gikk løs på tjeneren, mishandlet ham og sendte ham tomhendt tilbake.

⁴ Eieren sendte da en annen av tjenerne sine, men det samme skjedde på nytt. De slo ham i hodet og forulempet ham. ⁵ Neste tjener som han sendte drepte de. Ja, alle utsendingene som eieren sendte, mishandlet de eller slo i hjel. ⁶ Til slutt var det bare en eneste igjen å sende. Det var eierens egen elskede sønn. Som den siste muligheten sendte han sønnen sin, for han tenkte: ’Han vil de vel i alle fall ha respekt for.’

⁷ Men forpakterne sa til hverandre: ’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og tar vingården selv!’ ⁸ Så gikk de løs på sønnen, drepte ham og kastet kroppen hans utenfor vingården.”

⁹ ”Hva tror dere eieren gjør når han får greie på det som har skjedd?” spurte Jesus. ”Jo, han møter selv opp og dreper de onde forpakterne og gir etterpå vingården til andre. ¹⁰ Har dere ikke lest følgende sted i Skriften^[a]:

¹² De religiøse lederne ville arrestere Jesus straks, etter som de forsto at det var dem han siktet til i sin fortelling, men de var redde for folket. Derfor dro de seg unna og forsvant.

Skal keiseren ha skatt?

¹³ De religiøse lederne sendte nå noen fariseere^[c] og tilhengere av kong Herodes^[d] for å lure Jesus til å si noe som de kunne sette ham fast for. ¹⁴ De kom og sa: ”Mester, vi vet at du alltid er ærlig. Du spør ikke etter hva folk mener og tenker, men sier oss rett ut det som er Guds vilje. Si oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren. Skal vi gjøre det eller skal vi ikke?”

¹⁵ Jesus forsto at de bare lot som om de ville lyde Gud, og sa: ”Hvorfor forsøker dere å lure meg? Kom hit med en romersk mynt så jeg får se på den.” ¹⁶ De ga ham en mynt, og han spurte: ”Hvem sitt bilde er dette, og hvem sin signatur står under bildet?”

”Keiseren sitt”, svarte de.

¹⁷ ”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det må dere gi til Gud.” De ble helt forundret over svaret hans.

Skal de døde stå opp igjen?

¹⁸ Noen sadukeere^[e] kom til Jesus. Sadukeerne påstår at de døde ikke kan stå opp igjen, og derfor spurte de:

¹⁹ ”Mester, i Moseloven^[f] står det at om en mann dør og etterlater seg kona si som enke og har ingen barn, da skal hans bror gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan føre arven videre.^{[g] 20} Nå var det en familie med sju brødre. Den eldste giftet seg, men døde uten å etterlate seg noe barn. ^21-22 Derfor giftet bror nummer to seg med enken, men snart døde også han uten å etterlate seg noe barn. Med den tredje gikk det på samme måten, og slik fortsatte det helt til hun hadde vært gift med alle sju uten å få barn. Til sist døde også kvinnen. ²³ Når de står opp fra de døde, hvem sin kone blir hun da? Alle sju har jo vært gift med henne!”

²⁴ Jesus svarte: ”Dere forstår verken Skriften^[h] eller Guds kraft. Det er derfor dere tar så skammelig feil. ²⁵ Når de døde står opp igjen, kommer de ikke til å gifte seg, men de blir som englene i himmelen.

²⁶ Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere aldri lest i Mosebøkene om den brennende tornebusken der Gud sier til Moses: ’Jeg er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’^{[i] 27} Gud er ikke en gud for døde, men for de levende.^[j] Dere tar fullstendig feil.”

Hvilket bud er det viktigste?

²⁸ En av de skriftlærde^[k] som sto og lyttet til diskusjonen, var mektig imponert over svaret Jesus hadde gitt, og spurte derfor: ”Hvilket er det viktigste av alle budene?”

²⁹ Jesus svarte: ”Det viktigste budet er: ’Lytt, Israel! Herren vår Gud, Herren er en. ³⁰ Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av hele din forstand og av hele din kraft.’^[l]

³¹ Det nest viktigste budet er: ’Du skal elske dine medmennesker som deg selv!’^[m] Ikke noe bud er viktigere enn disse to.”

³² Den skriftlærde svarte: ”Mester, du har rett. Det er sant at det bare finnes en Gud og ingen annen. ³³ Og jeg vet at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår forstand og av hele vår kraft, og at vi skal elske våre medmennesker like høyt som oss selv. Dette er viktigere enn å ofre brennoffer på alteret i templet, og viktigere enn andre slags offer som Moseloven^[n] krever.”

³⁴ Da Jesus hørte hvor klokt mannen svarte, sa han: ”Du er ganske nære på å bli frelst og få tilhøre Guds eget folk.^[o]” Etter dette våget ingen å komme med flere spørsmål.

Er Messias kong Davids etterkommer?

³⁵ Da Jesus seinere underviste folket på tempelplassen, spurte han:

”Hvorfor påstår de skriftlærde^[p] at Messias, den lovede kongen, er en etterkommer av kong David^[q]? ³⁶ David har jo selv sagt under inspirasjon av Guds Hellige Ånd: ’Gud sa til min Herre:

³⁷ Mener dere virkelig at David skulle kalle en av sine etterkommere for Herre?”

Jesus advarer mot dobbeltmoralen hos de religiøse lederne

Måten Jesus argumentere på, tiltalte folket, og de lyttet gjerne til ham. ³⁸ Han fortsatte sin undervisning, og sa:

”Ta dere i være for de skriftlærde^[s] som elsker å gå omkring i side kapper og gjerne vil bli hilst med respekt på torget. ³⁹ Ved gudstjenestene tar de plassene på fremste benk, og de elsker å sitte på hedersplassene under festene. ⁴⁰ Men i sin griskhet unnslår de seg ikke for å bedra hjelpeløse enker for eiendelene deres, mens de later som om de leve etter Guds vilje ved å be lange bønner når andre hører på. Derfor kommer Gud til å straffe dem desto hardere.”

En fattig enke gir alt hun har

⁴¹ Jesus gikk og satte seg rett mot offerkisten i templet. Han fulgte med når folk kom og la sine penger i den. Mange som var rike la store beløp. ⁴² Men så kom det en fattig enke og la to koppermynter som nesten ikke var verd noen ting.

⁴³ Da kalte Jesus til seg disiplene og sa: ”Tro meg, denne fattige enken la mer i offerkisten enn alle de andre. ⁴⁴ De ga bare en liten del av sin overflod, men hun som er så fattig, la alt det hun eide, i offerkisten, alt hun hadde å leve av.”